Jeg vet ikke når kortet er fra, men slengbukser var fortsatt i bruk. 

Nord i Tyskland, rett utenfor byen Heiligenhafen, ligger Heiligenhafen Ferienpark. Anlegget ble bygget for å innkvartere folk som fikk ferie dekket av staten, som en del av en behandling. Området ser ut til å ha sluppet unna tiden, kanskje fordi de ikke trenger å konkurrere om gjester. Eller så setter klientellet pris på at ting forblir uforandret.

Slik ser restauranten ut i dag.

Og slik ser bowlinghallen ut.

Å tilbringe noen dager her er en reise i tid. Parken er preget av tiden den ble bygget, men etter det har tiden holdt for det meste unna. 

Etter en dag begynte jeg å få en følelse av at jeg ikke lenger levde i 2012.  

Jeg kan ikke helt sette fingeren på det, men selv supermarkedet hadde noe ved seg som minner om gamle dager... kan det være at hyllene er så lave? 

Leilighetene er bygget i en stil som minner om Øst-Tyskland på 80-tallet. Eller Tromsø på 2000-tallet.

Det er ikke helt riktig at tiden har stoppet opp her. 90-tallet var raskt innom og etterlot seg noen effekter. For en euro kan man surfe i 9 minutter på en av disse maskinene; surfing like it's 1999. Internett i leilighetene eller på barene finnes ikke, og ingen hadde smart-telefoner eller iPad. 

Det siste året som var innom Heiligenhafen Ferienpark er 1999. Fravær av internett og stilen i leiligheta gjorde meg mer og mer overbevist om at året var 1999. Jeg var nær å spørre noen om hvem som er president i USA, men jeg var redd de skulle si "Bill Clinton, selvsagt!"

Nyeste singel i jukeboxen er Madonna sin American Pie, og da skriver vi mars 2000.

En jukebox med vinylsingler er ikke bare en sjeldenhet. Platene vil slites ned over tid. I en tid da en jukebox ofte er en 200 kilos boks med en iPod inne i seg, er det forfriskende å slippe fri fra tidens harde grep. I Heiligenhafen Ferienpark finnes ikke tiden slik den gjør andre steder, den kommer og går som den vil, og her kan man altså se en mekanisk maskin spille plater med riller, slik man tok det for gitt i forrige århundre. 

For de som er flise-og pissoirnerder, er herretoalettet verdt et besøk.

Og alle liker jo gnagere. 

Gerhardt Knudsen ble etablert i 1924. Knutsen har pensjonert seg, og butikken fortsetter som Joker. Da G. Knudsen åpnet i de nåværende lokalene, var det byens største dagligvareforretning. I dag er den byens minste. Derfor kalte vi den for "Lille-Spar." Den tok liten plass i byen, men hadde en stor plass i hjertet.

Knudsen forandret seg lite da den gikk inn i Spar-kjeden. 

Selv om butikken var under den magiske 100 kvm-grensa, og dermed kunne ha søndagsåpent, føltes den ikke som en storkiosk. Det var en dagligvareforretning med ferskvaredisk.

Overgangen til Joker bød på ombygning. Et par dager var vinduene åpne for første gang på flere tiår. Det var en påminnelse om hvor fint det ville vært hvis dagligvarebransjen kunne hatt vinduer som ikke er dekket til. 

Og der var Joker på plass. Nye fliser, nye hyller, nye bananer og nye varer av alle slag. Det er ikke en forandring jeg som kunde trengte, men det er en del av utviklingen, antar jeg. Jeg kommer neppe til å føle at dette er nærbutikken på samme måte som før. Nå er det "bare" en Joker. Før vare det "kjøpmannen på hjørnet", og var således nærmest verneverdig.

Jeg ønsker selvsagt det nye konseptet lykke til. Men jeg registrerer at Jokers vitenskapelig utformede interiør, hvor hensiken er å maksimere arealbruken, har gitt en trangere butikk med færre varer enn det man fikk til hos gamle Lille-Spar, hvor interiøret ikke kom som en prefabrikert butikkpakke.

Og til slutt: var det virkelig nødvendig å henge opp disse platene på fasaden? De bidrar til en ytterligere belastning for byens visuelle miljø. Selv McDonad's er kjent for å tilpasse skilt til omgivelsene. Skulle ikke Joker kunne klare det samme?

 

Her er byggeplassen til kanskje det eneste boligprosjektet som er under oppføring i Tromsø. 

Det vil aldri se bedre ut enn dette. Med stillasene på plass får det et litt Centre Pompidou-aktig preg. Men dette er ikke Pompidou. Nei, det er ingen svaneunge i dette egget.

Første etappe av Strandkanten ferdiggjøres. Hvordan skal man beskrive innspurten? Ord blir fattige. Men jeg kan prøve. 

Bildene ble tatt i april. Bygningen bader i vårsol. Det er lunt utenfor blokka. Boligene har ikke balkong. Boligene har ikke balkong. I 2012 bygger vi sørvendte leiligheter uten balkong. Utseende på bygningene vitner om absolutt laveste ambisjonsnivå. 

Dette er så mye mer enn et bygg. Det er et monument. Men over hva? Er det et monument over en utbygger som har gitt opp? Som ikke bryr seg? Som simpelthen hev seg over telefonen og bestilte x antall kasser som skulle stables oppå hverandre på tomta? Som reklamerer med boutgifter på 956 i et market som etterspør kvalitetsboliger?

Dette er stilen det nye bygget får. Dette er fra nabotomta. Den priviligerte sørvendte tomta  utnytter ikke lys eller utsikt.

Omtrent slik er utsikta.

Platene på vinduene minner om et bygg som snart skal rives. Dessverre er det ikke engang ferdig. Det er lov å håpe at de kommer til å rive bygget så snart det er ferdig. At det hele er en slags kunst-performance. Er det for mye å be om?

Hvis utbyggeren skulle uttale seg om saken, ville det kanskje komme frem en annen versjon. Sluttresultatet er heller en følge av mange faktorer som Nor Bygg ikke rår over.

Utbyggere landet over gjør noe som politikere sjelden gjør. De uttaler seg om boligbolitikk. SV skal riktignok ha ment noe om boligpolitikken, men det er ikke noe akkurat har preget nyhetene. Av og til uttaler utbyggerne seg, kanskje i Dagens Næringsliv, og de er bekymret for de sosiale sidene ved dagens boligpolitikk, eller fraværet av den. 

De beskriver et marked hvor bare "feite 50-åringer" har råd til å kjøpe bolig. De unge får ikke lån, kravet til egenandeler er økt. Nye bygge-krav gjør nye boligere enda dyrere. Når unge ikke kan kjøpe bolig, minsker etterspørselen, som gjør at boligbyggingen går ned. Samtidig trengs det flere boliger, og mangelen på boliger presser prisene videre opp. Og med det blir terskelen for etablerere enda høyere.

Utbyggerne er blitt beskyldt for å overdramatisere. Det har blitt sagt at de nye forskrifter er langt fra så prisdrivende som byggherrene påstår. Samtidig. Når det offentlige selv bygger, slipper de for eksempel kravet om at alle nye boliger skal være tilpasset handicappede. Fordi det gjør det for dyrt å bygge. 

Summen av høye boligpriser, høye byggekostnader, høye krav til egenandel og stadig flere fordyrende forskrifter gjør det vanskelig å bygge boliger til unge folk med gjennomsnittlig innekt. Resultatet blir at kun luksusegmentet gjenstår. Og når man først bygger for noen andre enn de med god råd, hvordan bli det? 

Istedetfor å rette fingeren mot grådige utbyggere når slike uhyrligheter smelles opp, kanskje de skal rettes til politikerne? Kanskje kravene til utbyggere ikke går ut over deres profitt? Kanskje det heller går utover alle oss andre? Vi som skal kjøpe boliger, bo i dem og gå forbi dem på søndagstur.

Jeg synes ikke utbyggere, som Nor Bygg, skal slippe for lett unna. Noen burde ha sagt nei til dette. De som vil si nei til hotell og hva det måtte være, burde sagt nei til dette også. Men nå står det der. Det er et monument. Med dagens system og lover er det dette vi får til å bygge. Boligpolitikken har et utseende, og her er det. Og denne mørke tiden i norsk bolipolitikk sammenfaller med den tiden byens fremtidige boligmasse skal bygges. Snakk om uflaks.

Ta søndagsturen til Strandkanten! Se på hvoran boligpolitikken ser ut. Eller ta en titt på hvordan Nor Bygg forsimpler byen vår. Se det på din måte, dette monumentet. Det er art by accident. Alle kan gi det sin tolkning. 

Jeg skal følge med på dette utstillingsvinduet. Akkurat hva det er et utstiinsgvindu for, vet jeg ikke. Men jeg vil gjerne komme til bunns i dette spørsmålet: hvorfor blir det slik og ikke bra?

 

Hvis man tar utsikten fra beboerne på Tomasjord blir det bråk. Samtidig klarer folk i Paris seg uten utsikt, for de har aldri hatt det. Hvis alle lokale kafeer i Paris stengte, ville det bli bråk. Samtidig klarer folk på Tomasjord seg uten bydelskafe, for de har aldri hatt det. Ja, mange er faktisk mot en slik styggedom.

De færreste vil ha forandring. Ingen vil miste det de har. Å bo i en by i vekst er utfordrende, for forandring er ikke til å unngå. Men de fleste vil ha ting som de er.

Derfor blir holdnigen hos mange denne: Hva skal vi egentlig med flere boliger? Jeg har et sted å bo. Hva skal vi med flere kjøpesenter? Vi har sentre så det holder. Hva skal vi med flere arbeidsplasser? Jeg har jo jobb. Hva skal vi med universitet? Vi har jo allerede noen akademikere i byen. Hva skal vi med hotell? Vi er jo allerede her.

Å bygge boliger i sundet betyr for de fleste at de kan miste utsikt. De kan ikke vinne på det, bare tape. De fleste gir katta om byen har 50000, 20000, 10000 eller 5000 innbyggere. Så lenge man får beholde boligen og jobben sin og det er en kjørbar vei mellom begge og et supermarked i midten, så er man fornøyd. 

Tromsø vokser. Byen får nye strategiske roller. Vi kan ikke velge bort vekst. Ingen av de som sitter i kommunestyret trenger et 23-etasjers hotell. Men noen er likevel for, selv om de ikke tjener på det personlig. Det er fordi noen politikere har et større perspektiv enn andre.

Litt i overkant av halve kommunestyret synes å være mot ideen om hotellet. De ønsker ikke å stille krav til høyde og utforming. De vil bare si nei til et hotell til en milliard kroner. I en by med skyhøyt hotellbelegg, hvor konferanse og turisme vil vokse. Grunnen til å si nei, er at tomta kunne brukes til noe bedre, selv om ingenting er foreslått. Det finnes ingen andre planer for tomta, annet enn reserveareal for Polarinstituttet. Det betyr at tomta vil stå tom i flere tiår fremover.

En av grunnene til at det oppstår arealkonflikter i sentrum, er at sentrum ikke vokser. Alle prosjekter skal presses inn i et lite område. Nye sentrumsområder er den beste måten å redde sentrum på. Det betyr at utbygginger ikke bare skal være enkeltbygg her og der. De må utgjøre en større helhet. Mack-kvartalet, Framsentret, T-hotellet og Aker vil ligge på rekke og rad og sammen utgjøre et nytt sentrumsområde. Ei ubrukt tomt midten i dette vil virke ødeleggende.

Mange politikere ønsker ei slik ubrukt tomt. De ser ikke problemet. De ønsker at Strandveien ikke skal bli en ny bydel som kan avlaste sentrum. De lar seg ikke pirre av ideer om utvilking og vekst. De synes ikke "reservearealer" i evig tid er et problem. De sier nei til hotell og ja til absolutt ingenting. Jeg må spørre meg; kan politikere virkelig si nei til en investering på en milliard bare på magefølelser? Det er jo ikke slik at hvis Buchardt får bruke en milliard i byen, så skal "alle" gjøre det, og hvordan skal det bli? Når tusenvis av investorer skal bygge hoteller her og der. Nei, det er jo ingen fare for det. Det er ingen grunn til å være steng mot investorer. De kommer ikke til å lure oss, hvis vi ikke vil det selv.

Grunnen til at "byen ser ut som en dass" er at alt for mange synes det ikke gjør noe at de bynære bydelene ikke utvikles. Denne manglende utviklingen ødelegger både sentrum og området rundt. Et nei til hotellet betyr at denne tomta skal se slik ut på ubestemt tid. Det er ikke til bekymring for 50% av kommunestyret, og det er bekymringsfullt. Det er for mange folk som ikke vil byen vel, og det kan man se på byen.

Jeg ser ingen saklige argumenter mot hotellet. Mot høyder og utformingen, ja. Men ikke ideen om å bygge et hotell på ei tomt som skriker etter å benyttes. Dette er byens indrefilet. Hvordan kan en parkeringsplass i evig tid være beste måte å forvalte den på?

Jeg er redd at mange som vil si nei til hotellet, tenker at de selv ikke trenger et hotell. Det er forståelig som en privat at tanke, men politiske avgjørelser kan ikke bygge på private hensyn. Noen vil altså bygge byen. Andre er opptatt av seg selv og sine private behov.

Når milliardærvennene til Buchardt spør hvorfor det ikke ble noe av hotellet, om det skyldes at man måtte rive gammel bebyggelse, om det fantes byutviklingsgrunner eller at bygget ikke passet inn eller at det ikke var marked for hotellet, så vil han måtte si nei, nei, nei og nei. "Grunnen til at jeg ikke fikk bygge er jeg ikke sikker på, siden det ikke fantes noen andre planer for tomta. Men jeg syntes jeg hørte noe politikere si at de ikke trengte hotell. Siden de allerede er her."

Det er Tromsø.  

 

 

Det var en solfylt søndag, og jeg bestemte meg for å ta til fjells. Ikke på fjellet, men i. Jeg ville slippe unna sollyset. Det fortærende, stikkende, plagsomme sollyset. Ikke misforstå, jeg er for sommer som alle andre, men jeg liker meg i hiet. Jeg var ikke helt klar for lyset.

Tromsø har en undergrunn. En subway. Det er en way og den er sub.

Parkeringsanlegget og biltunnelene er bygget i byens reservearal. En ubebygd og jomfuelig verden av berg, helt fram til 1980-tallet. Dette er byens kjeller. Fjellanlegget har sansynligvis reddet sentrum.

Hva slags idiot legger ut på en underjordisk søndagstur? Hvem oppsøker et fjellanlegg for turen sin skyld? Jeg vet at det finnes mennesker som finner seg selv joggende gjennom fjellanlegget klokka halv fire om morgenen. De er treningsnarkomane og løper i fjellet på grunn av de stabile værforholdene. Det er alltid 6 grader og aldri sol. Det er sommer året rundt. Og det lukter T-bane. 

Byens kjeller har egne kjellergater med kjellerfortau og parkerte biler. Apokalypsen når ikke hit.

Det finnes flere bergplaner. Anlegget skal utvides sørover (i to etasjer). Det har vært snakk om T-bane. Hva med en underjordisk bybuss-stasjon. Det finnes planer om heis opp til Gyllenborg. Jeg er for alle slik storelåtte ideer. Men det blir en fobikers mareritt. Først inn i tunnelen. Så inn i en heis. I en tunnell. Og det finnes planer om rulletrapp opp til Alfheim.

Man blir overvåket. Man må ikke røyke. Man kan ikke slå opp telt. Man kan ikke sykle gjennom tunnelene. (Jeg vet jeg har gjort det en gang.)

Lys. Lys. Lys.

Vi forventer at det er vanskelig og farlig å bevege seg i byen om vinteren. Ikke overalt, men vi vet at det er umulig å unngå disse partiene hvis man handler i sentrum. Disse lave forventningene er ikke til hjelp mot konkurransen. Og nettopp sne, vann og is er den viktigste grunnen til å unngå sentrum. 

Tromsø sentrum har til nå konkurrert mot tre små og kjedelige kjøpesentre. Sentrum har hele tiden hatt det største utvalget. Fra høsten vil Jekta og K1 ha like mange butikker som sentrum, noe som for første gang gir sentrum reell konkurranse. Hvordan skal de møte konkurransen? 

Her er mitt tips: rydd fortauene! Vanndammer, is og sneskavler er sentrums største ulempe. Alt som kreves er siviliserte gårdeiere med ansvarsfølelse og litt organisering.

Og det er dette man må unngå. Her ser vi en opptråkket sti ut i gata. Legg merke til at det er vanndammer ved siden av stien. Dette er en splash-situasjon som venter på å skje. Alt dette fordi noen har sperret av fortauet. Skal dette ta opp kampen med Jekta? 

Slik har de det på Langnes. Ingen trenger å grynne her.

Og man kan handle fisk i lekre omgivelser. 

Mens i Storgata... Hva er det som egentlig foregår her? Det virker nesten som om vi godtar at noen ødelegger byen på denne måten. Hvorfor? Og hvem eier disse bygningene? 

Hvis man nøster opp eiendomsfoholdene for Storgata 38 og 40, ender man opp hos de som skal bygge ut Meierikvartalet. 

Det er selvfølgelig ikke lov å blokkere et fortau på denne måten. Det er et brudd på et av byens politivedtekter; § 8 Avsperring av fortau m.v. (Kap. II Orden på offentlig sted) Denne type avsperring kan tillates i en kort periode til man får ryddet taket for is og sne. Her ser det ut som om taket har ryddet seg selv. Og tanken er kanskje at plankene skal stå der gjennom hele vinteren. De har i alle fall stått en stund. Og de tenker kanskje at de ikke taper noe på det, siden det ikke er noen leietagere i bygget. 

De skal altså bygge ut for flere hundre millioner. Men de forvalter eiendommen sin på en måte som kvalifiserer til politianmeldelse. 

Det betyr jo ikke at de ikke kan lage noe fint. Kanskje de liker bygging bedre enn banale ting som snemåking. Men det gir ikke en god følelse. 

Det vil til enhver tid være tomme lokaler i sentrum. Og alle, også Meierikvartalet, er avhengig av at andre gårdeiere ikke oppfører seg som de som eier Storgata 38 og 40. Ingen drar til sentrum for å oppsøke et spesielt senter. Man drar til byen. 

Når Meierikvartalet er utbygd og restaurert, vil det finnes andre gårdeiere med samme ukultur og instilling et annet sted i byen. Og de vil finnes hele tiden. Det er en av grunnene til at Sentrum kommer til å tape mot sentrene. Alt for mange gårdeiere bryr seg ikke om at de ødelegger for de andre når de selv gir faen, og Storgata 38 og 40 er et grotesk eksempel. Og det finnes ikke noen system for effektiv rydding av de fortauene som ikke har oppvarming. Som er et problem, for vinteren varer i 9 måneder.

Men ikke på Jekta.

Bensinstasjonen i Strandgata ble bygget i 1938. Den fungerte som bensinstasjon frem til 90-tallet. Så var det videoutleie. Den siste virksomheten var Hobby Stasjonen. Jeg så aldri at det var noe spesielt med stasjonen. Jeg likte Esso-stasjonen som ble erstatttet av "gullhotellet" bedre. 

Helt frem til nå har stasjonen vært nedlesset av skilt, reklamer, vinduer og dører.

Nå er den nedstrippet. Bygningen har ingen funksjon, og står igjen som en form. Jeg ser det nå. Den er ikke ulik en statue eller en annen pyntegjenstand. Den trenger ikke gjøre noe. Den kan bare stå der til pynt. Det er blitt en klisje å sammenlikne gamle bensinstasjoner med greske templer. Jeg ser hvorfor det ble en klisje. Og kanskje taket gir asossiasjoner til en bensinstasjon-caps? Eller hva med et elefantskjelett?

Det er mye verdi i dette betongskallet. Dette er en av de aller første moderne byggene i byen. Det skal hal ha blitt omtalt i Byggekunst i sin tid. Men hva er bevaringsverdig? Er det betongen i seg selv? Eller ideen? Kunne man sette opp en kopi, men da bare som et skall? Ei bygning som egentlig er en skulptur? Et monument over privatbilismen. En bensinstasjon uten pumper eller glass i vinduene. Jeg synes det er trist at stasjonen nå forsvinner. Men hva er alternativet? Hvordan kan noe slikt reddes?

Vi har en av de fineste storgatene i landet. 

Gågata begynner med Bispegata. I dag er Bispegata "ingenting". Den kunne bli en av de fineste gatene i byen. Bispegata er som et rotete kjøkken. Litt rydding og oppvask, og det er starks triveligere. Bytt ut telefonkiosken med en rakettkiosk.

Ja, denne telefonkiosken. Vekk med den! Denne kiosken er så stygg at vi ikke "ser" den, slik vi gjør med skitne tallerkner på benken. Et ryddig kjøkken gjør at kjøkkenet blir synlig, og vi oppdager hvor fint det egentlig er. Bispegata fortjener ikke å ha skitten oppvask stående. Det skal så lite til. Litt Jif og og Zalo. Et par telys. Og voila.

Det visuelle miljøet absorberer stygghet på samme måte som en kopp te absorberer sukker. Det kommer til et tidspunkt der sukkeret ikke lenger blandes inn i teen. Storgata er farlig nær metningspunktet for stygghet. Her har noen forsøkt å gjøre noe med saken. Blomsterkasser er alltid en humørspreder.

Trappa som ikke fører noen sted. Er den et bilde på karrierestigen hos Intersport?

Gamle Gerhardt Holthe, det flotte lokalet som ble overtatt av spa-mafiaen, som ikke trenger et synlig lokale. Hjørnet Stortorget/Storgata er avspist med dette. Vinduer med plakater på.

Er dette kulehull på Sne Eiendom sin yttervegg? Er det noen som ble forbanna da de oppdaget at Stakkevollan ikke er "sentralt i nordbyen?"

De som eier denne bygningen gir en dørgende langflat flyvende faen i byen. Og da er det ingen hemmelighet hvor jeg vil. Jeg vil få med meg alt det stygge som finnes i hovedgata. Og det er ikke så rent lite. Dette er altså Fra Sne sine lokaler (som jeg antar leier).

Sne er klar over at det ser ut som ei dynge rundt lokalene deres. Derfor fotograferer de sine egne lokaler fra en vinkel som ikke viser tingenes tilstand. Det er vel en løsning det og. Fra deres egen nettside.

Tromsø Internasjonale Filmestival sine lokaler forteller de tilreisende hvor de har kommet. Et elendig arktisk høl hvor behovet for å overleve i det harde klimate gjør at selvrespekt ikke er en luksus vi kan unne oss. Og hva annet hadde de egentlig forventet? Legg merke til at en tagger faktisk har forsøkt seg med en liten utsmykning.

Tenk, noen eier dette bygget. Tror jeg. Kanskje alle forretninger som holder til der inne egentlig er husokkupanter? Betaler de virkelig husleie? Men nei, husokkupanter er de nok ikke. Husokkupanter tar vanligvis bedre vare på andres eiendom enn denne gårdeieren tar vare på sin egen. Gårdeieren er kanskje for opptatt med det søte liv i Brasil eller Thailand slik at han eller hun har glemt at det finnes en by som heter Tromsø.

"Tromsø... høres kjent ut, men hva er det, en drink...? Kunne jeg bestille en slik drink, er den med paraplyer, jeg vil helst ha paraply på drinken... å ja, det er sant, nå husker jeg, Tromsø er der alle sjekkene mine kommer fra. Nå husker jeg den lille drittbyen."

Ikke vet jeg. Noe må det være. Men hva?

De som eier dette huset ikke har giddet å gjøre noe med huset siden bølgeblikkbølgen. Murhuset ved siden av er byggetrinn en. Byggetrinn to ble, dessverre, aldri satt i gang.

Her har Telenor en jobb å gjøre. Nemlig å sette opp et "Plakater Forbudt"-skilt. Eller eventuelt grave det frem igjen. Eller ha 24-timers vakthold rundt alle sinde telefonkiosker. Eller med jevne mellomrom rive ned rasket.

Byens beste hjørne er tettet igjen og erstatte med TV-skjermer med reklame. Glassveggene tilhører et butikklokale som har glass på alle kanter. Ingen kan drive bisniss i et slikt lokale. Hvorfor bygde de det da? Resultatet var at butikken måtte dekke til glasset med skjermer eller hyller. Og en del av gulvflisene i dette bygget er allerede gått i oppløsning. Dette er inkompetanse i kombinasjon med en manglende interesse for hva de driver med. Riv skiten, og byen ville blitt rikere.

Lyktestopler er et viktig informasjonsmedium. Legg merke til tyggisen. Nice.

Når alle andre slenger pallene sine utenfor butikken, så kan vel vi også?

Alt dette skal heldigvis rives. Men til det skjer, og det kan bli lenge til, står det ene bygget tomt. Planker blokkerer fortauet for at folk ikke skal få is i hodet, selv om det ikke er istapper. Sneen bygger seg opp. Bedre å blokkere fortauet en dag for mye enn for lite, tenker nok gårdeieren. Alternativet ville jo vært å måke fortauet.

Hva hadde hendt om privatpersoner valgte å blokkere bilveier eller skiløyper? 

Dette er byens hovedgate. Men hvor skal man egentlig gå? Skal dette konkurrere med sentrene?Hahaha!

Dette bildet sier: kjære kunder, vær så snill å dra hjem, dere er ikke velkommen. La sentrum få død med verdighet. 

Denne søppelboksen har vunnet en designpris, tror jeg. Et tips til alle søppelbokseiere. Søppelbokser skal ta i mot søppel slik at søplet ikke forsølper omgivelsene. Hva hjelper det at man kaster søppel i søppelboksen når søppelboksen i seg selv forsøpler byen? 

Når var det sist reklame på disse boksene? Jeg husker at det en gang i tiden fantes reklame for "Entrapment", en triller med Catherine Zeta-Jones og Sean Connery fra 1999. Jeg husker Herman Kristoffersens ansikt på denne søppelboksen i sin tid, under mottoet "nye koster feier best".

Hva dette skal bli, tør jeg ikke engang tenke på. 

Det er vår, ting kommer frem, og det er mye ufint. Byen trenger et tonn pasterfjerner for å få vekk ett tonn klistremerker. Vi trenger noen rutiner og gårdeiere med selvrespekt. Vi har en av landets fineste storgater. Den er byens definitive hovedgate. Den er lengre og bredere enn Karl Johans gate. Men den er så kvisete at det nesten ikke er mulig å se skjønnheten bak alle prikkene. I alle fall når det er mars og sneen smelter og lyset er tilbake. 

Så hva har vi egenlig tenkt å gjøre med det?